Hagen på Kleiva


Planteportretter

Historiske roser

 
  • Roseslekten er stor og består av rundt 200 forskjellige viltvoksende arter og tusenvis av kulturroser. Kanskje så mange som 50 000 i følge noen beregninger. Slekten Rosa er planteverdenens aller største slekt. Vi finner viltvoksende artsroser, også kalt botaniske roser over hele den nordlige halvkule. De fleste i tempererte områder.
  • De botaniske rosene er delt inn i fire underslekter, I - Hulthemia, II - Eurosa, III - Platyrhodon og IV - Hesperhodos. Inndelingen er gjort på bakgrunn av plantenes kjennetegn og/eller geografisk utbredelse. Underslekt II er absolutt den største av underslektene, og inneholder de fleste av de botaniske rosene vi bruker i hagene i dag.
  • De historiske rosene er stort sett foredlet fra roser tilhørende underslekt II. Historiske roser er roser som hører til en gruppe som oppstod før 1867. Det året ble rosen 'La France' foredlet. Den regnes som den første moderne rose.
 
Albaroser
  • Albarosene er en meget gammel gruppe roser. Trolig var albarosene i kultur allerede et århundre eller to før år null. Plinius beskrev to albaroser fra hager i romerriket i det første århundre etter år null. Theofrastos beskrev albaroser i Hellas allerede på 300-tallet.
  • Rosegruppen hadde sin storhetstid som hagerose tidlig på 1800-tallet. Da fantes mer enn 200 ulike sorter.
  • DNA-studier har klarlagt at albaroser er et resultat av kryssning mellom hvitblomstrende Rosa canina ssp dumetorum og Rosa gallica, eller en i vår tid ukjent gallicahybrid.
  • Albarosene blir kalt prestegårdsroser i Norge.
 
 
Bourbonroser
  • Bourbonrosene har sitt opphav i Rosa x bourboniana som trolig er en hybrid mellom Damascena Biferarosen 'Quatre Saisons' og Chinensisrosen 'Old Blush'.
  • På øya Bourbon (nå Réunion) i det indiske hav ble 'Quatre Saisons' og 'Old Blush' brukt som beplantning mellom jorder og åkere. Begge sorter ble trolig ført til øya av ulike ostindiakompanier på 1700-tallet. Den franske botanikeren og plantesamleren Jean Nicolas Bréon (1785 - 1863) oppdaget i 1817 en rose som hadde egenskapene til begge rosene. Denne rosen gikk på øya under navnet 'Rose Edward' eller 'Rose Edouard'.
  • Bréon ble den første direktør (1817 - 1831) ved Jardin du Roy (i dag Jardin de l'État) på Bourbon.
  • I 1823 ble det importert planter av Rosa x bourboniana ('Rose Edward') til Paris og disse dannet grunnlaget for en helt ny rosegruppe.
  • Gruppen hadde sin storhetstid mellom 1830 og 1870, hvor det fantes så mange som opp til 600 ulike sorter.
 
 
Boursaultroser
  • Bousaultgruppen er en liten gruppe roser som oppstod i Frankrike tidlig på 1800-tallet. Gruppen har sitt navn etter Henri Boursault som hadde en betydelig rosesamling i Paris
  • Gruppens opphav er Rosa x reclinata, også kalt 'Boursault Rose'. Denne rosen ble trolig foredlet av Cugnot i 1810, og er muligens en krysning mellom Rosa pendulina og en chinensisrose.
  • I de første årtier av 1800-tallet ble det introdusert et 50 talls hybrider, men det finnes bare et fåtall igjen av disse i dag.
 
 
Caninaroser
  • Caninagruppen er en veldig liten gruppe roser. Den består av seleksjoner og hybrider av Rosa canina og noen nært beslektede arter som Rosa dumalis.
  • De første hybrider i denne gruppen kan dateres tilbake til starten på 1800-tallet.
 
 
Centifoliaroser
  • Centifoliagruppen har sitt utspring i Rosa x centifolia, som trolig er en foredlet hybrid mellom en gallicarose og en damascenarose.
  • Fra slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet ble det utviklet omkring 200 ulike sorter i denne gruppen, de fleste gjennom mutasjoner da de tettfylte blomstene er så godt som sterile. Dette skjedde i all hovedsak i Nederland.
 
 
Centifolia Muscosaroser
  • Denne gruppen består av såkalte mosemutasjoner av sorter i centifoliagruppen. Mosemutasjoner fra andre grupper inngår ikke her.
  • Den første kjente mutasjonen/sporten er Rosa x centifolia muscosa, og første kjente beskrivelse av denne er fra 1696, Carcassonne, Frankrike. Flere roser ble beskrevet de kommende årene både fra Tyskland og Nederland.
  • Et intensivt foredlingsarbeide på denne gruppen ble ført i tiden mellom ca. 1840 og 1870.
  • Centifolia Muscosarosene blir kalt moseroser i Norge.
 
 
Chinensisroser
  • Utgangspunktet for denne rosegruppen er den engangsblomstrende Rosa chinensis spontanea. Når chinensisrosene fikk den remonterende egenskapen er ikke kjent, men regnes som et av de viktigste utviklingssteg i rosehistorien
  • Chinensisroser har med sikkerhet vært i kultur i Kina siden 900-tallet, men gruppen er trolig betydelig eldre. I Kina har de dyrket roser i over 4500 år.
  • Den eldste nedtegnelse av import av en chinensisrose til Europa er fra 1751. Carl von Linnés elev Peter Osbeck kjøpte et eksemplar av 'Old Blush' og sendte den til den botaniske hage i Uppsala. 'Slater's Crimson China' ankom England fra Calcutta i 1790.
  • Disse to rosene (kun de europeiske navnene er kjent) la grunnlaget for et betydelig foredlingsarbeid, i det de ble krysset med europeiske roser.
  • Chinensisrosene hadde sin storhetstid på 1800-tallet da de var umåte populære.
  • Chinensisroser blir kalt kinaroser i Norge.
 
 
Damascenaroser
  • Damascenagruppen består av Rosa x damascena og hybrider av denne.
  • Ny forskning viser at Rosa x damascena er en hybrid som har oppstått gjennom krysninger mellom Rosa gallica, Rosa moscata og Rosa fedtschenkoana. Mye tyder på at det var i Persia dette skjedde. Når denne krysningen oppstod vites ikke, men trolig er det så mye som 2000 år siden eller mer.
  • Det er ikke noe som knytter rosegruppen til byen Damaskus, men de første roser i gruppen ble ført til Europa derfra av korsfarere på 1200-tallet. Det er trolig slik gruppen har fått sitt navn.
  • Gruppen hadde sitt høydepunkt på 1800-tallet da mer enn 300 sorter fantes på markedet.
 
 
Damascena Biferaroser
  • Biferagruppen har det samme genetiske utgangspunkt som rosene i damascenagruppen (Rosa gallica, Rosa moscata og Rosa fedtschenkoana), men har i motsetning til damascenarosene fått den egenskapen at de remonterer.
  • Gruppen er gammel og har sitt utspring øst ved Middelhavet, eller enda lenger øst.
  • De første sikre kilder for denne gruppen er fra 900-tallet hvor legen Avicenna beskrev rosedyrking i Syria (trolig 'Quatre Saisons'). Men Vergilius beskrev roser med "to vårer" (Rose de Paestum) så tidlig som år 50 før 0.
  • Gruppen nådde sitt høydepunkt fra slutten av 1700-tallet til midt på 1800-tallet. I 1848 hadde gartneren William Paul over 100 sorter i sin rosekatalog.
 
 
Francofurtanaroser
  • Dette er en liten gruppe roser, med bare en håndfull sorter. Utgangspunktet for gruppen er rosen Rosa x francofurtana, en hybrid mellom Rosa majalis og en gallicarose. Rosa x francofurtana og 'Frankfurt' anses å være en og samme rose.
  • Clusius omtaler Rosa x francofurtana år 1583. I 1774 fikk rosen sitt navn.
 
 
Gallicaroser
  • Gallicagruppen består av mutasjoner og hybrider av Rosa gallica.
  • Utenfor Kina er denne gruppen den som har vært dyrket lengst. Vi vet med sikkerhet at perserne og grekerne dyrket roser så tidlig som 1200 før år 0, og dette var mest sannsynlig gallicaroser.
  • Gruppen hadde sin storhetstid først på 1800-tallet da flere enn 2000 sorter var i salg bare i Frankrike.
  • Disse rosene blir kalt provinsroser i Norge etter byen Provins i det nordlige Frankrike.
 
 
Multifloraslyngroser
  • Denne rosegruppen består av hybrider med utspring i Rosa multiflora.
  • Rosa multiflora er en asiatisk art og roser i denne gruppen har vært dyrket i Kina og Japan lenge før de ble "oppdaget" av europeiske plantesamlere.
  • De første hybrider ble innført til Europa tidlig på 1800-tallet.
  • Gruppen hadde sin storhetstid mellom 1890 og 1930 da et stort antall nye roser ble foredlet.
 
 
Noisetteroser
  • Den opprinnelige rose i denne gruppen oppstod i hagen til plantasjeeieren John Champney i Charleston, USA. Den var trolig en krysning mellom kinarosen 'Old Blush' og Rosa moschata. Hybriden oppstod trolig i 1802 og var kjent under navnet Rosa moschata hybrida eller 'Champney's Pink Cluster'.
  • Gartneren Philippe Noisette i Charleston sådde frø fra 'Champney's Pink Cluster'. Et resultat av dette ble rosen 'Blush Noisette' som er en rose som fremdeles dyrkes.
  • Ca. 1814 sendte Pilippe Noisette eksemplarer av denne planten til sin bror Louis Noisette i Paris.
  • I løpet av første halvdel av 1800-tallet ble det introdusert mange nye sorter i gruppen både i USA og Europa.
 
 
Pimpinellifoliaroser
  • Pimpinellifoliagruppen består av roser som er seleksjoner eller hybrider med utgangspunkt i Rosa pimpinellifolia. Rosa pimpinellifolia blir noen ganger kalt Rosa spinosissima, men dette navnet har mer eller mindre gått ut av bruk. Navnet har rosen etter planten Pimpinell (Sangiosorba minor), en flerårig krydderurt. Grunnen til dette er at rosens blader ligner urtens.
  • De første sikre kilder for dyrking av Rosa pimpinellifolia er fra 1500-tallet, men den har nok vært i kultur betydelig lenger. Det første foredlingsarbeidet med utgangspunkt i Rosa pimpinellifolia tok til i 1793. Da begynte brødrene Brown fra Skottland et betydelig foredlingsarbeid. Pga. dette kalles ofte disse rosene for skotske roser.
  • På 1830-tallet var det rundt 200 sorter i handel over hele Europa, men populariteten avtok når de remonterende rosene gjorde sitt inntog.
  • Arbeidet tok seg imidlertid opp igjen på 1920 og 30-tallet hvor foredlere som Kordes, Tantau, Shepherd og Petersen gjorde et betydelig arbeid.
 
 
Portlandroser
  • Denne gruppen består av rosen 'Portlandica' (av og til kalt Rosa x portlandica) og hybrider med utgangspunkt i denne.
  • 'Portlandica' er en hybrid mellom biferarosen 'Quatre Saisons' og gallicarosen 'Pfficinalis'. Rosen er oppkalt etter Isle of Portland, en halvøy ved kysten av Dorset, England. Det var trolig her rosen oppstod, men hvordan vites ikke. Den er beskrevet så tidlig som 1775, og var i handel før 1783. Den var i eie hos Hertuginnen av Portland først på 1800-tallet da hun sendte planter til Keiserinne Joséphines gartner André Dupont. Han kalte rosen 'Duchesse de Portland'.
  • Foredlingsarbeidet innenfor gruppen foregikk stort sett i Frankrike. Så mange som 150 sorter ble introdusert fram mot 1880-tallet.
 
 
Remontantroser
  • Remontantgruppen har et komplekst opphav, og det er nesten umulig å peke på en eller to roser som det opprinnelige utgangspunkt. Men det er bourbonroser, portlandroser og chinensisroser i genmaterialet.
  • Rosene 'Princesse Hélène' fra 1837 og 'Baronne Prévost' fra 1841 regnes som de første roser i gruppen. Sistnevnte er fortsatt i handel.
  • Det var i hovedsak i Frankrike foredlingsarbeidet foregikk. I noen grad i Tyskland og Storbritannia.
  • Foredlingsarbeidet hadde som hovedmål å få fram remonterende roser med store blomster.
  • Gruppen hadde sin storhetstid mot slutten av 1800-tallet og fram mot 1910. Remontatrosene avslutter de historiske rosenes storhetstid, i og med at de baner vei for den moderne tid. Det var en remontantrose og en terose (odoratarose) som skapte den første tehybridrosen
 
 
Rubiginosaroser
  • Rubiginosarosene består av hybrider med utgangspunkt i Rosa rubiginosa.
  • De eldste hybridene oppstod allerede på 1600 og 1700-tallet. De hadde blader som duftet eple. I Norge kalles ofte rubiginosarosene epleroser.
  • Gruppens popularitet fikk et oppsving på slutten av 1800-tallet og mot midten av 1900-tallet, med produksjon av nye hybrider.
 
 
Setigeraroser
  • Setigeragruppen består av hybrider med utgangspunkt i Rosa setigera, en nordamerikansk art. I begynnelsen av 1800-tallet begynte amerikanske foredlere å bruke denne i foredlingsarbeidet og europeiske foredlere fulgte etter.
  • Gruppens popularitet nådde sitt høydepunkt mot midten av 1800-tallet.
 

Startsiden
Copyright © Hagen på Kleiva. All Rights Reserved.